Dunkeren-den største av våre tre norske harehundraser.

Den er en meget dyktig harehund som samarbeider godt med hundefører og har en tydelig los. Dunkeren er kjent for å være "sanndru", altså ærlig i losføringen. Den er hardfør med et robust og behersket gemytt.

Dunkere er en meget god familiehunder, rolig, stø, tillitsfull og avbalansert med en av- og på knapp i forhold til jakt. Den har spesielt sterke poter med et godt hårlag imellom.

For fremtiden er det viktigste å sørge for at det finnes en stor og livskraftig stamme av rasen. Dette kan flere bidra til ved å skaffe seg en Dunker dersom de likevel har tenkt å anskaffe harehund.

Dunkerens rasestandard sier at den skal være en rektangulær hund, grov uten å virke tung, hodet skal være langstrakt, med mørke rolige øyne (dunkerblikket), den droplete har likevel lov til å ha glassøyne. Den skal være godt vinklet foran og bak, halen bæres som en naturlig forlengelse av ryggen/krysset. Den skal ha sterk beinstamme med gode tette poter med godt hårlag imellom. Dunkeren skal ha godt hårlag. Fargene er droplet eller svart og blakk. En korrekt bygd Dunker bærer ikke hodet høyt, og halen bæres lavt under bevegelse.

Størrelse: Hannhunder 50-55 cm. Idealhøyde 53 cm. Tisper 47-53 cm. Idealhøyde 50 cm. Rasebeskrivelse.

Dunkeren fører en festlig los med forholdsvis lange losrepriser, og med meget god nyansering. Den har ofte et lyst, klangfullt mål med god hørbarhet. Enkelte hunder kan også ha et flertonig mål.

Fra å være en stor rase med ca 700 registreringer pr år på 70 tallet, har vi nå i snitt de 3 siste årene 156 registreringer pr år. Fruktbarheten i rasen er god med 8,3 valper på kull de siste 5 årene.

Jaktpremierings % de siste 5 år er på 75%, og er et kvalitetsstempel for rasen.

Det eksisterer et samarbeidsprosjekt som har bygget opp en genbank med frossen sæd for langtidsslagring. Fra 1981 til 2011, er det frosset ned sæd fra 22 hannhunder.

Sæden kan tas i bruk ved f.eks akutt krise eller behov for gammelt materiale i avlsarbeidet.

Inntil den  massive innføringen av finske støvere og veksten av småhundene var Dunkeren dominerende. Nå har Norsk Kennel Klubb proklamert sitt ansvar for våre

nasjonale harehundraser, og betegner dem som en kullturarv det skal tas vare på.

 


1 

Dunker-ringen

 

Dunker-ringen ivaretar rasens interesser. Ringen har som formål å videreføre og forbedre Dunkeren som jakthund rase, 

samt å arbeide for  å få størst mulig deltagelse av Dunkere på jaktprøve og utstilling.

Dunker-ringen skal søke å nå sine mål gjennom å forene dunkereiere til felles innsats for rasen, og på beste måte å

samarbeide med det til enhver tid sittende avlsråd.

Dunker-ringen hadde i 2011 over 700 medlemmer, og er desidert den største raseringen i harehundmiljøet i landet.

 

Dunkerhistorie 1800 tallet.

Jakt med drivende hund var ingen jakt for allmenheten før på 1800 tallet i Norge. Det var først og fremst blant høyere

lag i befolkningen harejakta ble praktisert på 1600 og 1700 tallet. Da først og fremst som større selskapsjakter ved 

godsene i Sør-Norge. Utover 1800 tallet ble harejakta virkelig utbredt som følge av at våpnene ble rimeligere og ble

tilgjengelig for en større del av befolkningen. Utover 1800 tallet var det harehunder nærmest på hver gård.

Dunkerhistorien starter i denne perioden ved at kaptein Dunker drev oppdrett av harehunder. Han hadde en marmorert

tispe som han paret med "Hvide Musikk" som daværende general Krefting overtok av et fantefølge i 1820. I 1826 ble det

i denne kombinasjonen fem blådroplete valper, de fleste med glassøyne. Dette var den første generasjonen, og en av

valpene "Alarm" ble meget berømt og brukt mye i avl. I årene 1840-1850 ble det i mange tilfeller blandet inn hunder av

utenlandsk opprinnelse. Hunder av svensk blod, sveitsisk, fransk og engelske revehunder som harrier og foxhound. Alle

disse rasene ble i større og mindre grad blandet med  disse populære droplete hundene. I 1888 fikk Anton Poulsson sin

Ring med stambok nr 10. Han var en utmerket hund egenskapsmessig og et sterkt produkt av innavl. Han ble paret med 

sin datter Klinge 6 ganger for å befeste egenskapene. Feiom med stambok nr 432 var far til Stolt 658. Stolt har Ring 10

og Klinge som oldeforeldre  på både mor og far siden. De aller fleste dunkere kan føres tilbake til disse hundene.

Standarden ble formelt opprettet av "Specialklubb for Norske Harehunde" i stiftelsesåret 1902.

alarm mobile 

Alarm som det iflg. historien ble skutt 72 harer for på en høst.

 

Nyere Dunkerhistorie.

De norske harehundene ble  da i 1902 delt i to raser, Dunkers og Hygens rase, bestemt ut i fra type og farge.

Opprinnelig var det kun de droplete hundene som gikk under betegnelsen dunker, men det ble raskt klart at man ikke

kunne avle uten de sort/blakke hundene. Dunkeren befestet fra tidlig 1900-tallet sin posisjon som den ledende 

harehundrasen. Dunker og Hygen ble slått sammen igjen til en rase igjen i 1925, men ble skilt igjen i 1934. Ovenfor 

nevnte Stolt 658 ble opphav til tre hunder med navn Seier som frem til 1940 blir toneangivende i dunker avlen, og dette

blodet ble spredt over hele landet. Disse er kjent som Telemarks trioen, og som bidro til å befeste den lågstilte typen

med dunkerblikket. Under krigen sank antall valper, og matrialet ble forholdsvis spinkelt. På 1950-1960 tallet var rasen

forholdsvis uensartet med med for varme farger og en del spedlemmede individer var forholdsvis vanlig.

rusken

På 1970 tallet begynte avlsrådet å selektere ut bedre hannhunder med aner tilbake til andre verdenskrig for å få tilbake

en mer korrekt type og for å bedre jaktegenskapene. En viktig hund ble Rusken til Trygve Langkås. Rusken ble benyttet

på et stort antall tisper og dette gav gode resultater både jaktlig og eksteriørt. Han ble benyttet litt for ukritisk og i litt for

tett på i slekt. I tilegg startet HD røntging på 80 tallet, og kun HD frie hunder ble anbefalt i avl. Det kom også en del

sykdommer. I 1989 ga NKK tillatelse til innkryssing av andre raser i dunkeren. Først Hamiltonstøver og senere også 

Hygen og Finsk støver. Helse situasjonen i dag er mye bedre en på 1980 og 90 tallet. Siden 2000 har også hunder med 

svak HD (C) blitt benyttet i avl uten at dette har medført noen stor økning i statistikken. Innkryssingene og avkom etter

disse er benyttet inn i hele dunkerstammen, og det er igjen svært få helt rene dunkere. Jaktegenskapene har generellt

bedret seg de siste 15 årene og de generelle jaktegenskapene ligger nå godt befestet i de fleste linjene.

tom-av-jonfjell

Legendariske Tom av Jønfjell.

Eier: Kaare Elvesæther.

Kongepokalvinner 1959.

 

Kilder: Olav Haga- Harejakt

           Påskriket 25 års jubileumstidskrift